hawaii er bra.

Hawaii er skikkelig bra. Vi koser oss glugg ihjel, og har heldigvis fått den lange reisen litt på avstand. Vi spiser hamburgere og bader i store stillehavsbølger, blir brune og sandblåste (enkelte dager med litt mye vind). Dollaren jojoer litt, men så lenge den er under 7 er vi fornøyde, slik at jeg kan kjøpe fine converse til 350 kroner!

De neste ti dagene skal jeg gjøre mer av det som blir vanskelig å gjøre hjemme, som for eksempel spise mer mat fra Jack in the box. Nam nam nam!

india?

Skulle gjerne dratt dit, særlig etter å ha:

• Sett Slumdog Millionaire
• Spist chicken korma
• Lest "Historien om Pi", Torbjørn Færøyviks reiseskildring og dette blogginnlegget om Kerala
  
• Hørt på musikken til Oscar-vinner A. R. Rahman (blant annet fra Slumdog M.)

Sukk. Kjenner det er bra at det ikke er så lenge til jeg skal plukke fram kofferten igjen... Det blir ikke India i denne omgang, men kanskje om noen år?

suitcasing

Det har ikke vaert helt mulig aa oppdatere like jevnlig som tidligere den siste uka, siden Per Ivar, BC og jeg forlot de andre i Phuket og fortsatte vaar egen lille tur. Etter en natt i Singapore var planen aa dra til Tioman, men skjebnen ville det annerledes og vi endte opp paa Palau Redang i stedet (og hvordan dette skjedde kan dere lese om hos BC).

Paa Redang var det imidlertid altfor mange turister, saa vi holdt ut en natt og dro videre - tilbake til fastlandet og noen mil soerover til en havneby som heter Marang. Herfra tok vi baat ut til Palau Kapas, sjekket inn paa et av de mange resortene som laa som perler paa en snor langs den hvite deilige stranden.

Og hvilket paradis det var! Vi hadde sand og vann praktisk talt for oss selv i to hele dager. Om kveldene gikk vi turer nordover og utforsket nye strender, spiste middag paa naboresortet og smurte oss selv og hverandre med aloevera og diverse utvalg av aftersun. Alle har blitt solbrente, men det er jo bare herlig..

Fredag floey vi til Kuala Lumpur, og det regnet da vi kom saa taxisjaafoeren brukte halvannen time paa aa faa oss til hotellet. Litt slitsomt for noen utaalmodige og sultne sjeler som oss, men da vi kom fram var det fort glemt. For aa si det saann;

Naa sitter vi i executive club lounge i 38. og oeverste etasje, har spist en bedre frokost og skal snart ned i vaar suite i 37. etasje og pusse tenner foer vi legger ut paa en bytur av dimensjoner. Hotellet er saa fint at jeg nesten har mistet pusten mange ganger, men det er nok best aa late som at vi er vant til dette.

Vi flyr hjemover i morgen ettermiddag, og paa mange maater blir det litt trist aa skulle avslutte her naar alt er saa bra. Samtidig, jeg har droemt saa mange ganger om melk, vafler, kakao og avocado naa, at det blir veldig deilig aa faa norsk jord under foettene!

siem reap

Naa er jeg endelig reunited med resten av gjengen, og jeg maa si at det var et gledelig gjensyn. Jeg gjenfant min plass i systemet ganske raskt; har rukket aa flette baade Linn Maria og Julie, samt slaa ned bordpynten (?) ganske saa elegant da jeg satte meg ved frokostbordet i dag tidlig. (Jeg kunne tydelig hoere Per Ivars stemme i hodet akkurat da ("...saa har vi spazzer-Heidi til venstre.."), men han kommer ikke fysisk tilbake foer i ettermiddag. Det gleder jeg (og vi) meg (oss) masse til!)

Siem Reap er bare herlig. Rett og slett. Kunne nok bodd her helt fint. Soete Pia har til og med faatt tilbud om aa overnatte i en tukkers "happy-size bed", saa det mangler ikke paa steder aa slaa seg ned heller. Men inntil videre (soendag?) holder vi oss paa hotellet, saa faar vi see hva vi gjoer etter det*.

Hotellet er forsaavidt finere enn jeg hadde forventet; har en foelelse av at det kroep et stort dyr rundt paa gulvet i natt og lagde lyder, men Julie og Sarah sier det er sanne lyder som firfisler lager. Enten det eller saa kan det vaere Tidsbombedyret ifoelge Sarah. Men det er visst ikke saa farlig noen av delene. (Paa veggen henger det forresten en romregelliste skrevet paa det en noksaa kreativ engelsk. Min favoritt er foreloepig denne: "Do not encourage for joiners; if at own risk." So whatever you do, don't UNDER ANY CIRCUMSTANCES encourage for joiners.)

Innfoedte er dog litt mer innpaaslitne her enn i PP, men det kommer nok av de sinnsyke mengdene med turister som kommer for aa se Angkor Wat. Dit skal vi i morgen, men Gry Beate drepte de forventningene jeg hadde om aa faa ri paa elefant. Det er visst ganske faa av dem der oppe, saa hvis alle skal opp paa en, er det koe-staaing det blir og ikke saa mye tempeltitting. Kan godt forstaa det, og jeg har jo strengt tatt ridd paa en foer. I Sverige. Supereksotisk foroevrig.

Akkurat naa er jeg paa barnehjemmet der de andre har vaert og jobbet hele uken, og i loepet av morgentimene har jeg febrilsk forsoekt aa laere khmer-jenter det lille jeg vet om photoshop. Det ble mange interessante resultater for aa si det saann, siden mange er altfor sjenerte til aa toerre aa forstaa hva jeg sier. Eller gjoer for den saks skyld. Og til mediastudenter v. IMK: Til og med Fagerjord ville slitt litt her..

Etter lunsj er det en Vietnamese Floating Village som staar paa programmet. De andre gjorde det paa soendag da jeg var i PP, saa siden baade Per Ivar og jeg gikk glipp av det, tar Pia oss med dit i dag. Jeg aner virkelig ikke hva det er annet enn en landsby som flyter, saa jeg er litt spent og aapen for det meste. Merker ellers at jeg snart er villig til aa gjoere hva som helst for aa see en levende slange eller krokodille (i ordnede omgivelser). Litt lei av ghekkoer og firfisler naa.

Bilder tar skrekkelig lang tid aa laste opp paa grunn av mye daarligere nett enn i PP, saa jeg vet ikke helt hvor mye jeg faar vist dere saann ordentlig den neste uka. Britt Celine er imidlertid ganske flink til aa legge ut bilder naar hun har anledning, det hjelper litt at hun har sin egen data med. Kamera ogsaa for den saks skyld. Sjekk ut bloggen hennes eller finn henne paa face.

*) Til mamma og Gry (Haugen) spesielt: Selvfoelgelig var det bare tull. Vi skal bo paa hotellet hele tiden og oppfoere oss fint. Love you lots.

bilder: litt jungling

Her kommer noen bilder fra Tarzan-leken i Djamba. Djamba er forresten mitt eget kallenavn på stedet, foreløpig vet jeg ikke om noen andre som sier det. Hvis dere ikke husker helt hva jeg refererer til er det lov å jukse litt.

Der Pia parkerte meg var det ikke så veldig mye annet å gjøre enn å passe meg for en forferdelig veps (?), og ta bilder av for eksempel dette tauet (Gry Beate kom byksende ut av krattet og ba meg passe på kameraet hennes mens hun var på do. Eller kanskje hun drakk vann, jeg vet ikke.)

Mye venting (les: mange bilder av tau og maur) senere, var det min tur til å seles opp. Er litt bekymra her. Ser også at jeg burde vært litt mindre godtroende da Gry Beate tidligere på dagen forsikret meg om at "neida, den t-skjorta er ikke gjennomsiktig i det hele tatt". Bare litt, da. Herlighet.

Jeg vil ikke automatisk tenke på dette som en aktivitet mamma ville satt så stor pris på? Her heises kroppen i alle fall en del meter opp i lufta. Jeg stoppet litt høyere enn Gry Beate, men angrer etterpå at jeg ikke sa at jeg ville helt opp*. Alle bildene fra da jeg fløy, var veldig uskarpe.....

...så derfor må jeg bare vise dette veldig nydelige bildet av Julie istedet. Jeg håper hun er så glad for å se meg i morgen at hun tilgir at jeg legger ut et bilde av henne uten å spørre først. Her har hun virkelig sett LYSET.

*) Legg merke til plastposen på høyre fot. Ved dagens slutt hadde det rett og slett dannet seg et eget lite økosystem der inne. Snakk om drivhuseffekt.

og foten?

Den har det bedre, og jeg kan gå av og til. Men det blir nok rullestol på flyplassen i overimorgen, noe jeg forsåvidt gleder meg litt til egentlig..

gatelangs

Jeg angrer veldig på at jeg ikke gjorde en større innsats for å få tak i et fotoapparat før jeg dro. På turen generelt har jeg lånt pappas videokamera, men det er litt vanskelig å huske å ta det med hjemmefra når jeg i tillegg er avhengig av krykker når jeg skal steder. Dessuten er det ikke alle ting som er like spennende å filme, og særlig i dag hadde det vært fint med et vanlig kamera.

Jeg tuktuket alene fra sentrum og hjem etter lunsj. Tukkeren (sjåføren, min ordoppfinnelse for øvrig) forstod ikke et kvekk engelsk, men vi klarte da å kommunisere på et vis, ved hjelp av peking på både klokken og hverandre og litt smiling og litt nikking. Han kunne yes og thank you, men det var også omtrent alt. Ikke vet jeg om han brukte tilfeldig eller ikke, det passet i alle fall med det jeg sa, og han fikk meg trygt hjem. Det virket imidlertid som at det tok litt lenger tid enn vanlig, fordi det var en del politikontroller og omdirigeringer underveis. For så vidt gjorde det ingenting, jeg fikk se flere nye steder i byen jeg ikke har sett før. Derfor skulle jeg også veldig gjerne hatt mitt eget kamera.

Jeg hadde aldri gjettet at PP var en muslimsk by dersom jeg ikke visste at den var det. Spesielt på grunn av de små gatetemplene, fortausaltrene og de store watene rundt omkring overalt ellers, er det faktisk fortsatt vanskelig å tro at hovedreligionen her i byen er noe som helst annet enn buddhistisk. Men offisielt er det visst islam som gjelder likevel. Pia fortalte meg i går at inntil for et par år siden var kriminalitetsnivået veldig lavt i forhold til tilsvarende byer andre steder i verden. Så kom det plutselig flere kristne til byen, og da økte voldsstatistikken drastisk. Det er litt pinlig egentlig.

En grunn til at kriminaliteten har vært så lite utbredt, kan være at politiet og myndighetene er veldig strenge. Mange ganger er det sånn at de heller putter for mange i fengsel enn for få. Det er ingen ideell løsning selvfølgelig, men jeg ble litt beroliget da jeg hørte det, enda så dumt akkurat dét er. Det er jo ikke som om jeg vil at man skal straffe uskyldige mennesker akkurat.

PP en usedvanlig rolig by på andre områder også. Ta for eksempel det som skjer i trafikken. Den er gæern, det er sant, og siden det overhodet ikke er noe sted å gå (finnes omtrent ikke fortau) kjører absolutt alle overalt. Men ingen kjører spesielt fort. Det er bare at trafikkreglene er litt mer fleksible, som for eksempel at det i bunn og grunn ikke er så farlig hvilken side av veien du er på så lenge ingen andre kjører der. Og lyskryss er som regel bare veiledende; så lenge det er klart er det i praksis fritt fram. Alle ser ut til å følge dette, og dermed blir det jo et slags system i kaoset. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av det.

Sammenlignet med for eksempel latinamerikanere, er ikke asiatere innpåslitne i det hele tatt. De stirrer litt, særlig når jeg kommer humpende på krykkene med min vesteuropeiske høyde, da har det også hendt at de ler litt også. Men jeg tror virkelig ikke noe er vondt ment, for de er veldig hjelpsomme og snille og søte sånn ellers.

Det liker jeg. Jeg liker Asia. I alle fall, jeg liker disse sidene ved Kambodsja. Samtidig er det så mye forskjellighet at det umulig å forutsi noe som helst. Jeg visste for eksempel ikke helt hva jeg skulle tro da tukkeren som kjørte meg hjem tidligere i dag så ut til å begynne å gråte da han ikke fikk kjøre der han ville kjøre. Jeg tror virkelig ikke jeg har sett et mer ulykkelig ansikt noen gang. Men like etter smilte han til meg i speilet igjen, han smilte med hele kroppen på en måte, og jeg ble litt rørt fordi det var så nydelig, overraskende og tilfeldig på en gang. Sånne ting skulle jeg gjerne tatt bilde av og hatt med hjem.

NB: Bildene i denne posten er forresten tatt med Pia sitt kamera. Det var ikke meningen å lure noen til å tro at jeg ikke har, og har et likevel. Jeg har fortsatt ikke.