suitcasing

Det har ikke vaert helt mulig aa oppdatere like jevnlig som tidligere den siste uka, siden Per Ivar, BC og jeg forlot de andre i Phuket og fortsatte vaar egen lille tur. Etter en natt i Singapore var planen aa dra til Tioman, men skjebnen ville det annerledes og vi endte opp paa Palau Redang i stedet (og hvordan dette skjedde kan dere lese om hos BC).

Paa Redang var det imidlertid altfor mange turister, saa vi holdt ut en natt og dro videre - tilbake til fastlandet og noen mil soerover til en havneby som heter Marang. Herfra tok vi baat ut til Palau Kapas, sjekket inn paa et av de mange resortene som laa som perler paa en snor langs den hvite deilige stranden.

Og hvilket paradis det var! Vi hadde sand og vann praktisk talt for oss selv i to hele dager. Om kveldene gikk vi turer nordover og utforsket nye strender, spiste middag paa naboresortet og smurte oss selv og hverandre med aloevera og diverse utvalg av aftersun. Alle har blitt solbrente, men det er jo bare herlig..

Fredag floey vi til Kuala Lumpur, og det regnet da vi kom saa taxisjaafoeren brukte halvannen time paa aa faa oss til hotellet. Litt slitsomt for noen utaalmodige og sultne sjeler som oss, men da vi kom fram var det fort glemt. For aa si det saann;

Naa sitter vi i executive club lounge i 38. og oeverste etasje, har spist en bedre frokost og skal snart ned i vaar suite i 37. etasje og pusse tenner foer vi legger ut paa en bytur av dimensjoner. Hotellet er saa fint at jeg nesten har mistet pusten mange ganger, men det er nok best aa late som at vi er vant til dette.

Vi flyr hjemover i morgen ettermiddag, og paa mange maater blir det litt trist aa skulle avslutte her naar alt er saa bra. Samtidig, jeg har droemt saa mange ganger om melk, vafler, kakao og avocado naa, at det blir veldig deilig aa faa norsk jord under foettene!

siem reap

Naa er jeg endelig reunited med resten av gjengen, og jeg maa si at det var et gledelig gjensyn. Jeg gjenfant min plass i systemet ganske raskt; har rukket aa flette baade Linn Maria og Julie, samt slaa ned bordpynten (?) ganske saa elegant da jeg satte meg ved frokostbordet i dag tidlig. (Jeg kunne tydelig hoere Per Ivars stemme i hodet akkurat da ("...saa har vi spazzer-Heidi til venstre.."), men han kommer ikke fysisk tilbake foer i ettermiddag. Det gleder jeg (og vi) meg (oss) masse til!)

Siem Reap er bare herlig. Rett og slett. Kunne nok bodd her helt fint. Soete Pia har til og med faatt tilbud om aa overnatte i en tukkers "happy-size bed", saa det mangler ikke paa steder aa slaa seg ned heller. Men inntil videre (soendag?) holder vi oss paa hotellet, saa faar vi see hva vi gjoer etter det*.

Hotellet er forsaavidt finere enn jeg hadde forventet; har en foelelse av at det kroep et stort dyr rundt paa gulvet i natt og lagde lyder, men Julie og Sarah sier det er sanne lyder som firfisler lager. Enten det eller saa kan det vaere Tidsbombedyret ifoelge Sarah. Men det er visst ikke saa farlig noen av delene. (Paa veggen henger det forresten en romregelliste skrevet paa det en noksaa kreativ engelsk. Min favoritt er foreloepig denne: "Do not encourage for joiners; if at own risk." So whatever you do, don't UNDER ANY CIRCUMSTANCES encourage for joiners.)

Innfoedte er dog litt mer innpaaslitne her enn i PP, men det kommer nok av de sinnsyke mengdene med turister som kommer for aa se Angkor Wat. Dit skal vi i morgen, men Gry Beate drepte de forventningene jeg hadde om aa faa ri paa elefant. Det er visst ganske faa av dem der oppe, saa hvis alle skal opp paa en, er det koe-staaing det blir og ikke saa mye tempeltitting. Kan godt forstaa det, og jeg har jo strengt tatt ridd paa en foer. I Sverige. Supereksotisk foroevrig.

Akkurat naa er jeg paa barnehjemmet der de andre har vaert og jobbet hele uken, og i loepet av morgentimene har jeg febrilsk forsoekt aa laere khmer-jenter det lille jeg vet om photoshop. Det ble mange interessante resultater for aa si det saann, siden mange er altfor sjenerte til aa toerre aa forstaa hva jeg sier. Eller gjoer for den saks skyld. Og til mediastudenter v. IMK: Til og med Fagerjord ville slitt litt her..

Etter lunsj er det en Vietnamese Floating Village som staar paa programmet. De andre gjorde det paa soendag da jeg var i PP, saa siden baade Per Ivar og jeg gikk glipp av det, tar Pia oss med dit i dag. Jeg aner virkelig ikke hva det er annet enn en landsby som flyter, saa jeg er litt spent og aapen for det meste. Merker ellers at jeg snart er villig til aa gjoere hva som helst for aa see en levende slange eller krokodille (i ordnede omgivelser). Litt lei av ghekkoer og firfisler naa.

Bilder tar skrekkelig lang tid aa laste opp paa grunn av mye daarligere nett enn i PP, saa jeg vet ikke helt hvor mye jeg faar vist dere saann ordentlig den neste uka. Britt Celine er imidlertid ganske flink til aa legge ut bilder naar hun har anledning, det hjelper litt at hun har sin egen data med. Kamera ogsaa for den saks skyld. Sjekk ut bloggen hennes eller finn henne paa face.

*) Til mamma og Gry (Haugen) spesielt: Selvfoelgelig var det bare tull. Vi skal bo paa hotellet hele tiden og oppfoere oss fint. Love you lots.

bilder: litt jungling

Her kommer noen bilder fra Tarzan-leken i Djamba. Djamba er forresten mitt eget kallenavn på stedet, foreløpig vet jeg ikke om noen andre som sier det. Hvis dere ikke husker helt hva jeg refererer til er det lov å jukse litt.

Der Pia parkerte meg var det ikke så veldig mye annet å gjøre enn å passe meg for en forferdelig veps (?), og ta bilder av for eksempel dette tauet (Gry Beate kom byksende ut av krattet og ba meg passe på kameraet hennes mens hun var på do. Eller kanskje hun drakk vann, jeg vet ikke.)

Mye venting (les: mange bilder av tau og maur) senere, var det min tur til å seles opp. Er litt bekymra her. Ser også at jeg burde vært litt mindre godtroende da Gry Beate tidligere på dagen forsikret meg om at "neida, den t-skjorta er ikke gjennomsiktig i det hele tatt". Bare litt, da. Herlighet.

Jeg vil ikke automatisk tenke på dette som en aktivitet mamma ville satt så stor pris på? Her heises kroppen i alle fall en del meter opp i lufta. Jeg stoppet litt høyere enn Gry Beate, men angrer etterpå at jeg ikke sa at jeg ville helt opp*. Alle bildene fra da jeg fløy, var veldig uskarpe.....

...så derfor må jeg bare vise dette veldig nydelige bildet av Julie istedet. Jeg håper hun er så glad for å se meg i morgen at hun tilgir at jeg legger ut et bilde av henne uten å spørre først. Her har hun virkelig sett LYSET.

*) Legg merke til plastposen på høyre fot. Ved dagens slutt hadde det rett og slett dannet seg et eget lite økosystem der inne. Snakk om drivhuseffekt.

og foten?

Den har det bedre, og jeg kan gå av og til. Men det blir nok rullestol på flyplassen i overimorgen, noe jeg forsåvidt gleder meg litt til egentlig..

gatelangs

Jeg angrer veldig på at jeg ikke gjorde en større innsats for å få tak i et fotoapparat før jeg dro. På turen generelt har jeg lånt pappas videokamera, men det er litt vanskelig å huske å ta det med hjemmefra når jeg i tillegg er avhengig av krykker når jeg skal steder. Dessuten er det ikke alle ting som er like spennende å filme, og særlig i dag hadde det vært fint med et vanlig kamera.

Jeg tuktuket alene fra sentrum og hjem etter lunsj. Tukkeren (sjåføren, min ordoppfinnelse for øvrig) forstod ikke et kvekk engelsk, men vi klarte da å kommunisere på et vis, ved hjelp av peking på både klokken og hverandre og litt smiling og litt nikking. Han kunne yes og thank you, men det var også omtrent alt. Ikke vet jeg om han brukte tilfeldig eller ikke, det passet i alle fall med det jeg sa, og han fikk meg trygt hjem. Det virket imidlertid som at det tok litt lenger tid enn vanlig, fordi det var en del politikontroller og omdirigeringer underveis. For så vidt gjorde det ingenting, jeg fikk se flere nye steder i byen jeg ikke har sett før. Derfor skulle jeg også veldig gjerne hatt mitt eget kamera.

Jeg hadde aldri gjettet at PP var en muslimsk by dersom jeg ikke visste at den var det. Spesielt på grunn av de små gatetemplene, fortausaltrene og de store watene rundt omkring overalt ellers, er det faktisk fortsatt vanskelig å tro at hovedreligionen her i byen er noe som helst annet enn buddhistisk. Men offisielt er det visst islam som gjelder likevel. Pia fortalte meg i går at inntil for et par år siden var kriminalitetsnivået veldig lavt i forhold til tilsvarende byer andre steder i verden. Så kom det plutselig flere kristne til byen, og da økte voldsstatistikken drastisk. Det er litt pinlig egentlig.

En grunn til at kriminaliteten har vært så lite utbredt, kan være at politiet og myndighetene er veldig strenge. Mange ganger er det sånn at de heller putter for mange i fengsel enn for få. Det er ingen ideell løsning selvfølgelig, men jeg ble litt beroliget da jeg hørte det, enda så dumt akkurat dét er. Det er jo ikke som om jeg vil at man skal straffe uskyldige mennesker akkurat.

PP en usedvanlig rolig by på andre områder også. Ta for eksempel det som skjer i trafikken. Den er gæern, det er sant, og siden det overhodet ikke er noe sted å gå (finnes omtrent ikke fortau) kjører absolutt alle overalt. Men ingen kjører spesielt fort. Det er bare at trafikkreglene er litt mer fleksible, som for eksempel at det i bunn og grunn ikke er så farlig hvilken side av veien du er på så lenge ingen andre kjører der. Og lyskryss er som regel bare veiledende; så lenge det er klart er det i praksis fritt fram. Alle ser ut til å følge dette, og dermed blir det jo et slags system i kaoset. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av det.

Sammenlignet med for eksempel latinamerikanere, er ikke asiatere innpåslitne i det hele tatt. De stirrer litt, særlig når jeg kommer humpende på krykkene med min vesteuropeiske høyde, da har det også hendt at de ler litt også. Men jeg tror virkelig ikke noe er vondt ment, for de er veldig hjelpsomme og snille og søte sånn ellers.

Det liker jeg. Jeg liker Asia. I alle fall, jeg liker disse sidene ved Kambodsja. Samtidig er det så mye forskjellighet at det umulig å forutsi noe som helst. Jeg visste for eksempel ikke helt hva jeg skulle tro da tukkeren som kjørte meg hjem tidligere i dag så ut til å begynne å gråte da han ikke fikk kjøre der han ville kjøre. Jeg tror virkelig ikke jeg har sett et mer ulykkelig ansikt noen gang. Men like etter smilte han til meg i speilet igjen, han smilte med hele kroppen på en måte, og jeg ble litt rørt fordi det var så nydelig, overraskende og tilfeldig på en gang. Sånne ting skulle jeg gjerne tatt bilde av og hatt med hjem.

NB: Bildene i denne posten er forresten tatt med Pia sitt kamera. Det var ikke meningen å lure noen til å tro at jeg ikke har, og har et likevel. Jeg har fortsatt ikke.

matkvaler

Khmer-mat er så mangt. Jeg kan vel egentlig konkludere med at det faktisk er alt. At vi foreksempel fikk kyllingen servert med hode den første kvelden vi var her, er et godt eksempel på det. I tillegg selges insekter som smågodt på gatene, ta en pose og plukk det du vil ha, betal og værsågodogspis.

Jeg synes også det er veldig fascinerende med disse grillfestene vi kjører forbi om kvelden, hvor de likesågodt har spiddet et tilfeldig dyr (is it a bird? is it a plane?) og steker det over en sånn bensintønne, dere vet, rusten og fæl, og det verste er at det lukter ganske godt.

Ute styrer jeg unna de delene av menyen som heter "Frogs" eller noe lignende. Føler meg ikke helt klar for den typen dødslek enda. Holder meg også borte fra salat og vann jeg ikke har kjøpt selv, samt mat jeg må bruke lenger enn femten sekunder på å finne ut hva er for noe.

Likevel tror jeg at det særeste jeg har fått så langt, er pizza med ananas og skinke. Fra en SDA til en annen liksom, på en lørdag. Der er det mange ting som skurrer litt egentlig..

jungle joy

I skrivende stund sitter jeg helt alene ved et langbord i Jombok Hoas [djamba-ha'] og forsøker å ikke la meg forstyrre av jungelfluer som høres ut som klassiske norske vepser. Djamba er et leirsted bygget og drevet blant annet for at gruppereisende kan komme hit og lære om seg selv og hverandre gjennom diverse teambuilding-aktiviteter.

I jungelen rundt her jeg sitter er det satt opp en slags hinderløype som alle mer eller mindre har kommet seg skadefritt igjennom i løpet av dagen, og det så veldig gøy ut alt sammen. Selv har jeg humpet rundt på våte jungelstier med pose på gipsen, sammen med Pia som mente hun kjente disse stiene godt nok til at hun ikke torde å stole på magefølelsen sin. Endte tilslutt opp i en lysning, der jeg ble utstyrt med nok vann og parkert på en tømmerstokk. Her var det nemlig satt opp en kjempehuske, og dette var i praksis den eneste aktiviteten i hele løypa jeg kunne være med på. Jeg ble heist opp mangemange meter, og måtte selv dra i en spak for å løsne sikkerhetstauet slik at jeg kunne svinge frem og tilbake. Det var gøy, og ble et lite plaster på såret for at jeg ikke fikk lov til å prøve de andre tingene. Men så klart, er fortsatt litt lei meg for at jeg gikk glipp av veldig mye annet gøy.

Det er ordentlig fint her, og selvfølgelig også forferdelig varmt. I går kveld regnet det masse, så det er ikke spesielt tørt heller. Det er som å puste i en badstue noen ganger, men på et merksnodig vis blir man nesten vant til det. Jeg er litt skuffet over at jeg ikke har sett så mange jungeldyr, foruten om en god del bugs + maurhæren som har flyttet inn i kofferten min. Det jeg vet er imidertid at de har drept én slange (det så jeg selv med mine egne øyne, den bodde i spisebordet) og én skorpion etter at vi kom. De som var på do i natt kunne fortelle om kjempesnegler, padder og bitemaur. Glad jeg slapp å gå og tisse før i morges.

(Det er forresten ikke spesielt lett å benytte seg av et hull i bakken med bare en fungerende fot. For å si det sånn, det trengs tre venninner og en tostemt "Alle fugler.." for å få meg up, eh, down & running.)

Jeg har kost meg her, tross alt. Jeg sier "har" fordi jeg er i ferd med å reise herfra. Om ikke det var meningen at jeg skulle være her i to dager? Jo. Men det er sånn, at selv om jeg strengt tatt ikke kan gå over alt og være med på alt som skjer, prøver jeg veldig hardt likevel. Jeg er rett og slett ikke flink nok til å tenke på at jeg bør bli frisk først av alt, og da sprenger foten i gipsen når jeg skal sove. I natt var det veldig ille, så Helene hjalp meg å ta av gipsen sånn at det ikke skulle gjøre så vondt lenger. Det hjalp mye, men Gry og Britt Celine bestemte likevel at jeg skal bli med Pia tilbake til Phnom Penh i ettermiddag og bli der i noen dager til i alle fall hevelsen har gått ned litt. Det er syv timers kjøretur, fordi det kommer til å være mørkt før vi er halvveis. Kan ikke si jeg gleder meg til den kjøreturen.

Fordelen med å være i Phnom Penh er at jeg slipper hulledo og kan sove så lenge jeg vil, pluss at jeg har tilgang til internett (da skal jeg publisere dette blant annet). På den andre siden er det veldig veldig leit at jeg går glipp av den første tiden på barnehjemmet, etter som det kan se ut til at jeg ikke får kommet meg til Siem Reap før til uken. Jeg håper jeg blir frisk snart, og forhåpentlig opplever litt i Phnom Penh slik at jeg har noe å skrive om og fortelle når jeg kommer tilbake.

våt marmor og overtråkk

Phnom Penh, dag 1. Vi er en liten gjeng som har funnet en spansk restaurant ved bredden av Mekong, og har diskutert litt rundt regningen om hvor mye hver skal betale for sin tapasrett. Avtalen er å møte de andre utenfor restauranten klokken to, for deretter å gå til et kongelig palass like ved. Per Ivar har brukt deler av lunsjpausen på å lese høyt fra Chantals "Guide to Cambodia", og særlig jeg merker at jeg er litt nysgjerrig på alle buddhafigurene i palasset og den berømte sølvpagodaen.

Litt senere vandrer vi alle tjue i en semisamlet flokk mot billettkøen og hovedinngangen. Det blåser litt, og jeg tenker at det er herlig fordi det er så klamt. Små khmer-barn kommer smilende, springende fra alle kanter, jeg vet ikke hva de selger, men de roper "one dalla, one dalla", og "meybe leyda, meybe leyda" når vi rister på hodet og forsøker å krysse gaten uten å bli drept av den kontiunerlige strømmen av mopeder.

Innenfor, i billettkøen, begynner det plutselig å regne. Først bare litt, men snart styrter det ned som en annen vøringsfoss. Vi klumper oss litt saueaktig sammen under et halvtak, og venter på at det skal gi seg. I Kambodsja er det vinter og regntid akkurat nå, så en slik skur i løpet av dagen må man nesten regne (haha) med.

Det er bare det at denne skuren liksom ikke vil gi seg helt, og ivrige som noen av oss er etter å se litt mindre av nakkene til hverandre og heller mer av den tidligere nevnte sølvpagodaen, bestemmer vi oss for å løpe til den første bygningen vi finner rundt hjørnet. Jeg henger meg på dem som løper først, langs veggen et stykke, og så gjennom nok en port, for siden å oppdage at det eneste som er i umiddelbar nærhet er en stor mursteinsplass med blomsterbed og statuer rundt. Foran meg ser jeg BC og Per Ivar ha kurs mot et slags tempel litt til høyre for plassen, et sånt som har en karakteristisk lang og flott trapp i rød marmor opp til seg. Jeg følger etter.

Jeg tenker på veldig mye forskjellig mens jeg løper. At dette kanskje er det mest eksotiske regnværet jeg har vært med på, hvor våt jeg egentlig er uten å bry meg noe med det, slike ting. Langt borte hører jeg noen rope, jeg blir glad fordi jeg forestiller at de heier på oss som løper der i regnet, med kurs for tempelet og marmortrappen, så jeg løper enda litt fortere og tar sats mot det første trinnet i den lange trappen.

Og det er her det skjer. Akkurat her burde jeg tenkt på noe helt annet enn hvor flott det føltes å løpe, jeg burde tenkt på kombinasjonen vann og marmor. For svusj, så forsvinner begge bena under meg, og før jeg vet ordet av det, er jeg omringet av alle mine egne. Helene kommer kanskje først, jeg husker ikke helt, for jeg kjenner egentlig ikke igjen noen før det har gått en del sekunder. Jeg gråter og kan ikke reise meg, ser forskrekket på ankelen som kjennes nummen og rar. Det regner fortsatt så Per Ivar og Sarah bærer meg opp til toppen av trappa og legger meg ned under tak, midt i allfarvei føles det som, for franske turister stimler sammen med det samme.

Etterhvert blir jeg hjulpet inn i tempelet og lagt med foten oppå en tepperull. Her blir jeg plastret og bandasjert og puttet smertestillende i.
Så går det kanskje tre kvarter/femti minutter, jeg vet ikke, har mistet litt track of time etter hvert som tiden går. Linn Maria forteller en håpløs (og flott!) historie med det mål å distrahere meg fra smertekramper og gråt. Tilslutt ringer han som skal få meg til sykehuset, og da blir jeg nok en gang båret på mange forskjellige måter tilbake til hovedinngangen igjen. Her venter en lastebil, og jeg blir kjørt avsted med Gry og Per Ivar som anstand.

Jeg skal innrømme at jeg på dette tidspunktet er litt bekymret. Strøkene vi kjører igjennom er ikke akkurat verdens beste ser det ut til, det er mye skitt og søppel overalt, som nå flyter litt rundt i de store dammene som regnet har forårsaket. Klamrer meg litt til pappas "dette er en del av allmennopplæringa", og forsøker å le av situasjonen. Så kommer en elefant vandrende. Og heldigvis svinger vi snart inn foran et veldig nytt og forseggjort privatsykehus, i samme område som det lokale ADRA-kontoret.

Herfra går det slag i slag. Jeg blir tatt imot med rullestol og åpne armer, kommer rett inn på ER (hihi) hvor legene nærmest står i kø og venter på meg, blir deretter sendt liggende avsted til en rask røntgenundersøkelse, kommer tilbake og venter kanskje ti minutter på at legen skal komme og utelukke brudd men likevel bestemme at jeg trenger en gips, blir gipset to ganger fordi den er for liten første gang mens Gry betaler for krykker og behandling og Per Ivar går rundt og dokumenterer det hele med speilrefleksen.

Tilbake på hotellet er jeg så klart supersliten. Tenker med gru på hvordan det skal gå i morgen tidlig, når vi må være ferdigpakket og frokostklare klokken 0700. Legen sier nemlig at jeg må bruke gips en uke, og med denne halvgipsen tar ting utvilsomt tid; noe jeg helt klart kan skrive under på etter en kveld på krykker i Phnom Penh - som hverken er folketom eller tilpasset mennesker med spesielle behov (les:behov for korte, flate avstander uten søppel-, hull-, ellerhundehindringer).

Det kan med andre ord bli ganske spennende i jungelen de neste to dagene. Mitt eneste håp er at jeg kan få sovet nok, for da skal jeg nok takle hva som helst. Dessuten; jeg har et fantastisk støtteapparat og venner med sterke armer og rygger. Det skal nok gå bra. Jeg prøver i alle fall alt jeg kan å være optimistisk.

PS! De to øverste bildene har jeg lånt av Magdalena. Bare sånn at det ikke blir noe copyright-krøll her.

phnom penh

I dag: Phnom Penh
Hva: Se oss omkring, og blant annet besøke ADRA-kontoret og Toul Sleng Genocide Museum.
Fem fine ting å vite om PP:

• Byen er oppkalt etter en veldig rik dame som levde for lenge siden og het Penh. Hun bodde på en "phnom", som er khmer-ordet for bakketopp. Phnom Penh betyr altså ganske enkelt; Penhs bakketopp.
• Før var Kambodsja en fransk kolonimakt, noe som forklarer hvorfor man finner mye europeisk arkitektur i PP. PP har vært hovedstad siden 1865.
• I 1975 ble hele byen, omtrent to millioner mennesker, jaget bort og ut på landet av Pol Pots Røde Khmer-styrke. PP lå på sett og vis helt øde i nesten fire år før folk begynte å flytte tilbake igjen.
• PP er en av verdens fattigste hovedsteder.
• Landets første og eldste avishus ligger i PP, og trykker den engelskspråklige avisen The Phnom Penh Post annenhver uke.

Bildet er lånt fra NationalGeographic.com

snart

Med en knapp uke igjen før avreise til Bangkok og Phnom Pehn sitter jeg og ser på bilder fra forrige gang jeg var på langtur. Jeg tenker at det er litt pussig hvor forandret jeg er blitt, hvor mye jeg har lest og lært siden da, uten at det egentlig føles som om det er gått noe tid i det hele tatt. Plutselig er vi på vei igjen. Og jeg vet at like plutselig er vi tilbake.

- NY, juni 2007 -