våt marmor og overtråkk

Phnom Penh, dag 1. Vi er en liten gjeng som har funnet en spansk restaurant ved bredden av Mekong, og har diskutert litt rundt regningen om hvor mye hver skal betale for sin tapasrett. Avtalen er å møte de andre utenfor restauranten klokken to, for deretter å gå til et kongelig palass like ved. Per Ivar har brukt deler av lunsjpausen på å lese høyt fra Chantals "Guide to Cambodia", og særlig jeg merker at jeg er litt nysgjerrig på alle buddhafigurene i palasset og den berømte sølvpagodaen.

Litt senere vandrer vi alle tjue i en semisamlet flokk mot billettkøen og hovedinngangen. Det blåser litt, og jeg tenker at det er herlig fordi det er så klamt. Små khmer-barn kommer smilende, springende fra alle kanter, jeg vet ikke hva de selger, men de roper "one dalla, one dalla", og "meybe leyda, meybe leyda" når vi rister på hodet og forsøker å krysse gaten uten å bli drept av den kontiunerlige strømmen av mopeder.

Innenfor, i billettkøen, begynner det plutselig å regne. Først bare litt, men snart styrter det ned som en annen vøringsfoss. Vi klumper oss litt saueaktig sammen under et halvtak, og venter på at det skal gi seg. I Kambodsja er det vinter og regntid akkurat nå, så en slik skur i løpet av dagen må man nesten regne (haha) med.

Det er bare det at denne skuren liksom ikke vil gi seg helt, og ivrige som noen av oss er etter å se litt mindre av nakkene til hverandre og heller mer av den tidligere nevnte sølvpagodaen, bestemmer vi oss for å løpe til den første bygningen vi finner rundt hjørnet. Jeg henger meg på dem som løper først, langs veggen et stykke, og så gjennom nok en port, for siden å oppdage at det eneste som er i umiddelbar nærhet er en stor mursteinsplass med blomsterbed og statuer rundt. Foran meg ser jeg BC og Per Ivar ha kurs mot et slags tempel litt til høyre for plassen, et sånt som har en karakteristisk lang og flott trapp i rød marmor opp til seg. Jeg følger etter.

Jeg tenker på veldig mye forskjellig mens jeg løper. At dette kanskje er det mest eksotiske regnværet jeg har vært med på, hvor våt jeg egentlig er uten å bry meg noe med det, slike ting. Langt borte hører jeg noen rope, jeg blir glad fordi jeg forestiller at de heier på oss som løper der i regnet, med kurs for tempelet og marmortrappen, så jeg løper enda litt fortere og tar sats mot det første trinnet i den lange trappen.

Og det er her det skjer. Akkurat her burde jeg tenkt på noe helt annet enn hvor flott det føltes å løpe, jeg burde tenkt på kombinasjonen vann og marmor. For svusj, så forsvinner begge bena under meg, og før jeg vet ordet av det, er jeg omringet av alle mine egne. Helene kommer kanskje først, jeg husker ikke helt, for jeg kjenner egentlig ikke igjen noen før det har gått en del sekunder. Jeg gråter og kan ikke reise meg, ser forskrekket på ankelen som kjennes nummen og rar. Det regner fortsatt så Per Ivar og Sarah bærer meg opp til toppen av trappa og legger meg ned under tak, midt i allfarvei føles det som, for franske turister stimler sammen med det samme.

Etterhvert blir jeg hjulpet inn i tempelet og lagt med foten oppå en tepperull. Her blir jeg plastret og bandasjert og puttet smertestillende i.
Så går det kanskje tre kvarter/femti minutter, jeg vet ikke, har mistet litt track of time etter hvert som tiden går. Linn Maria forteller en håpløs (og flott!) historie med det mål å distrahere meg fra smertekramper og gråt. Tilslutt ringer han som skal få meg til sykehuset, og da blir jeg nok en gang båret på mange forskjellige måter tilbake til hovedinngangen igjen. Her venter en lastebil, og jeg blir kjørt avsted med Gry og Per Ivar som anstand.

Jeg skal innrømme at jeg på dette tidspunktet er litt bekymret. Strøkene vi kjører igjennom er ikke akkurat verdens beste ser det ut til, det er mye skitt og søppel overalt, som nå flyter litt rundt i de store dammene som regnet har forårsaket. Klamrer meg litt til pappas "dette er en del av allmennopplæringa", og forsøker å le av situasjonen. Så kommer en elefant vandrende. Og heldigvis svinger vi snart inn foran et veldig nytt og forseggjort privatsykehus, i samme område som det lokale ADRA-kontoret.

Herfra går det slag i slag. Jeg blir tatt imot med rullestol og åpne armer, kommer rett inn på ER (hihi) hvor legene nærmest står i kø og venter på meg, blir deretter sendt liggende avsted til en rask røntgenundersøkelse, kommer tilbake og venter kanskje ti minutter på at legen skal komme og utelukke brudd men likevel bestemme at jeg trenger en gips, blir gipset to ganger fordi den er for liten første gang mens Gry betaler for krykker og behandling og Per Ivar går rundt og dokumenterer det hele med speilrefleksen.

Tilbake på hotellet er jeg så klart supersliten. Tenker med gru på hvordan det skal gå i morgen tidlig, når vi må være ferdigpakket og frokostklare klokken 0700. Legen sier nemlig at jeg må bruke gips en uke, og med denne halvgipsen tar ting utvilsomt tid; noe jeg helt klart kan skrive under på etter en kveld på krykker i Phnom Penh - som hverken er folketom eller tilpasset mennesker med spesielle behov (les:behov for korte, flate avstander uten søppel-, hull-, ellerhundehindringer).

Det kan med andre ord bli ganske spennende i jungelen de neste to dagene. Mitt eneste håp er at jeg kan få sovet nok, for da skal jeg nok takle hva som helst. Dessuten; jeg har et fantastisk støtteapparat og venner med sterke armer og rygger. Det skal nok gå bra. Jeg prøver i alle fall alt jeg kan å være optimistisk.

PS! De to øverste bildene har jeg lånt av Magdalena. Bare sånn at det ikke blir noe copyright-krøll her.