jungle joy

I skrivende stund sitter jeg helt alene ved et langbord i Jombok Hoas [djamba-ha'] og forsøker å ikke la meg forstyrre av jungelfluer som høres ut som klassiske norske vepser. Djamba er et leirsted bygget og drevet blant annet for at gruppereisende kan komme hit og lære om seg selv og hverandre gjennom diverse teambuilding-aktiviteter.

I jungelen rundt her jeg sitter er det satt opp en slags hinderløype som alle mer eller mindre har kommet seg skadefritt igjennom i løpet av dagen, og det så veldig gøy ut alt sammen. Selv har jeg humpet rundt på våte jungelstier med pose på gipsen, sammen med Pia som mente hun kjente disse stiene godt nok til at hun ikke torde å stole på magefølelsen sin. Endte tilslutt opp i en lysning, der jeg ble utstyrt med nok vann og parkert på en tømmerstokk. Her var det nemlig satt opp en kjempehuske, og dette var i praksis den eneste aktiviteten i hele løypa jeg kunne være med på. Jeg ble heist opp mangemange meter, og måtte selv dra i en spak for å løsne sikkerhetstauet slik at jeg kunne svinge frem og tilbake. Det var gøy, og ble et lite plaster på såret for at jeg ikke fikk lov til å prøve de andre tingene. Men så klart, er fortsatt litt lei meg for at jeg gikk glipp av veldig mye annet gøy.

Det er ordentlig fint her, og selvfølgelig også forferdelig varmt. I går kveld regnet det masse, så det er ikke spesielt tørt heller. Det er som å puste i en badstue noen ganger, men på et merksnodig vis blir man nesten vant til det. Jeg er litt skuffet over at jeg ikke har sett så mange jungeldyr, foruten om en god del bugs + maurhæren som har flyttet inn i kofferten min. Det jeg vet er imidertid at de har drept én slange (det så jeg selv med mine egne øyne, den bodde i spisebordet) og én skorpion etter at vi kom. De som var på do i natt kunne fortelle om kjempesnegler, padder og bitemaur. Glad jeg slapp å gå og tisse før i morges.

(Det er forresten ikke spesielt lett å benytte seg av et hull i bakken med bare en fungerende fot. For å si det sånn, det trengs tre venninner og en tostemt "Alle fugler.." for å få meg up, eh, down & running.)

Jeg har kost meg her, tross alt. Jeg sier "har" fordi jeg er i ferd med å reise herfra. Om ikke det var meningen at jeg skulle være her i to dager? Jo. Men det er sånn, at selv om jeg strengt tatt ikke kan gå over alt og være med på alt som skjer, prøver jeg veldig hardt likevel. Jeg er rett og slett ikke flink nok til å tenke på at jeg bør bli frisk først av alt, og da sprenger foten i gipsen når jeg skal sove. I natt var det veldig ille, så Helene hjalp meg å ta av gipsen sånn at det ikke skulle gjøre så vondt lenger. Det hjalp mye, men Gry og Britt Celine bestemte likevel at jeg skal bli med Pia tilbake til Phnom Penh i ettermiddag og bli der i noen dager til i alle fall hevelsen har gått ned litt. Det er syv timers kjøretur, fordi det kommer til å være mørkt før vi er halvveis. Kan ikke si jeg gleder meg til den kjøreturen.

Fordelen med å være i Phnom Penh er at jeg slipper hulledo og kan sove så lenge jeg vil, pluss at jeg har tilgang til internett (da skal jeg publisere dette blant annet). På den andre siden er det veldig veldig leit at jeg går glipp av den første tiden på barnehjemmet, etter som det kan se ut til at jeg ikke får kommet meg til Siem Reap før til uken. Jeg håper jeg blir frisk snart, og forhåpentlig opplever litt i Phnom Penh slik at jeg har noe å skrive om og fortelle når jeg kommer tilbake.