jungle joy

I skrivende stund sitter jeg helt alene ved et langbord i Jombok Hoas [djamba-ha'] og forsøker å ikke la meg forstyrre av jungelfluer som høres ut som klassiske norske vepser. Djamba er et leirsted bygget og drevet blant annet for at gruppereisende kan komme hit og lære om seg selv og hverandre gjennom diverse teambuilding-aktiviteter.

I jungelen rundt her jeg sitter er det satt opp en slags hinderløype som alle mer eller mindre har kommet seg skadefritt igjennom i løpet av dagen, og det så veldig gøy ut alt sammen. Selv har jeg humpet rundt på våte jungelstier med pose på gipsen, sammen med Pia som mente hun kjente disse stiene godt nok til at hun ikke torde å stole på magefølelsen sin. Endte tilslutt opp i en lysning, der jeg ble utstyrt med nok vann og parkert på en tømmerstokk. Her var det nemlig satt opp en kjempehuske, og dette var i praksis den eneste aktiviteten i hele løypa jeg kunne være med på. Jeg ble heist opp mangemange meter, og måtte selv dra i en spak for å løsne sikkerhetstauet slik at jeg kunne svinge frem og tilbake. Det var gøy, og ble et lite plaster på såret for at jeg ikke fikk lov til å prøve de andre tingene. Men så klart, er fortsatt litt lei meg for at jeg gikk glipp av veldig mye annet gøy.

Det er ordentlig fint her, og selvfølgelig også forferdelig varmt. I går kveld regnet det masse, så det er ikke spesielt tørt heller. Det er som å puste i en badstue noen ganger, men på et merksnodig vis blir man nesten vant til det. Jeg er litt skuffet over at jeg ikke har sett så mange jungeldyr, foruten om en god del bugs + maurhæren som har flyttet inn i kofferten min. Det jeg vet er imidertid at de har drept én slange (det så jeg selv med mine egne øyne, den bodde i spisebordet) og én skorpion etter at vi kom. De som var på do i natt kunne fortelle om kjempesnegler, padder og bitemaur. Glad jeg slapp å gå og tisse før i morges.

(Det er forresten ikke spesielt lett å benytte seg av et hull i bakken med bare en fungerende fot. For å si det sånn, det trengs tre venninner og en tostemt "Alle fugler.." for å få meg up, eh, down & running.)

Jeg har kost meg her, tross alt. Jeg sier "har" fordi jeg er i ferd med å reise herfra. Om ikke det var meningen at jeg skulle være her i to dager? Jo. Men det er sånn, at selv om jeg strengt tatt ikke kan gå over alt og være med på alt som skjer, prøver jeg veldig hardt likevel. Jeg er rett og slett ikke flink nok til å tenke på at jeg bør bli frisk først av alt, og da sprenger foten i gipsen når jeg skal sove. I natt var det veldig ille, så Helene hjalp meg å ta av gipsen sånn at det ikke skulle gjøre så vondt lenger. Det hjalp mye, men Gry og Britt Celine bestemte likevel at jeg skal bli med Pia tilbake til Phnom Penh i ettermiddag og bli der i noen dager til i alle fall hevelsen har gått ned litt. Det er syv timers kjøretur, fordi det kommer til å være mørkt før vi er halvveis. Kan ikke si jeg gleder meg til den kjøreturen.

Fordelen med å være i Phnom Penh er at jeg slipper hulledo og kan sove så lenge jeg vil, pluss at jeg har tilgang til internett (da skal jeg publisere dette blant annet). På den andre siden er det veldig veldig leit at jeg går glipp av den første tiden på barnehjemmet, etter som det kan se ut til at jeg ikke får kommet meg til Siem Reap før til uken. Jeg håper jeg blir frisk snart, og forhåpentlig opplever litt i Phnom Penh slik at jeg har noe å skrive om og fortelle når jeg kommer tilbake.

våt marmor og overtråkk

Phnom Penh, dag 1. Vi er en liten gjeng som har funnet en spansk restaurant ved bredden av Mekong, og har diskutert litt rundt regningen om hvor mye hver skal betale for sin tapasrett. Avtalen er å møte de andre utenfor restauranten klokken to, for deretter å gå til et kongelig palass like ved. Per Ivar har brukt deler av lunsjpausen på å lese høyt fra Chantals "Guide to Cambodia", og særlig jeg merker at jeg er litt nysgjerrig på alle buddhafigurene i palasset og den berømte sølvpagodaen.

Litt senere vandrer vi alle tjue i en semisamlet flokk mot billettkøen og hovedinngangen. Det blåser litt, og jeg tenker at det er herlig fordi det er så klamt. Små khmer-barn kommer smilende, springende fra alle kanter, jeg vet ikke hva de selger, men de roper "one dalla, one dalla", og "meybe leyda, meybe leyda" når vi rister på hodet og forsøker å krysse gaten uten å bli drept av den kontiunerlige strømmen av mopeder.

Innenfor, i billettkøen, begynner det plutselig å regne. Først bare litt, men snart styrter det ned som en annen vøringsfoss. Vi klumper oss litt saueaktig sammen under et halvtak, og venter på at det skal gi seg. I Kambodsja er det vinter og regntid akkurat nå, så en slik skur i løpet av dagen må man nesten regne (haha) med.

Det er bare det at denne skuren liksom ikke vil gi seg helt, og ivrige som noen av oss er etter å se litt mindre av nakkene til hverandre og heller mer av den tidligere nevnte sølvpagodaen, bestemmer vi oss for å løpe til den første bygningen vi finner rundt hjørnet. Jeg henger meg på dem som løper først, langs veggen et stykke, og så gjennom nok en port, for siden å oppdage at det eneste som er i umiddelbar nærhet er en stor mursteinsplass med blomsterbed og statuer rundt. Foran meg ser jeg BC og Per Ivar ha kurs mot et slags tempel litt til høyre for plassen, et sånt som har en karakteristisk lang og flott trapp i rød marmor opp til seg. Jeg følger etter.

Jeg tenker på veldig mye forskjellig mens jeg løper. At dette kanskje er det mest eksotiske regnværet jeg har vært med på, hvor våt jeg egentlig er uten å bry meg noe med det, slike ting. Langt borte hører jeg noen rope, jeg blir glad fordi jeg forestiller at de heier på oss som løper der i regnet, med kurs for tempelet og marmortrappen, så jeg løper enda litt fortere og tar sats mot det første trinnet i den lange trappen.

Og det er her det skjer. Akkurat her burde jeg tenkt på noe helt annet enn hvor flott det føltes å løpe, jeg burde tenkt på kombinasjonen vann og marmor. For svusj, så forsvinner begge bena under meg, og før jeg vet ordet av det, er jeg omringet av alle mine egne. Helene kommer kanskje først, jeg husker ikke helt, for jeg kjenner egentlig ikke igjen noen før det har gått en del sekunder. Jeg gråter og kan ikke reise meg, ser forskrekket på ankelen som kjennes nummen og rar. Det regner fortsatt så Per Ivar og Sarah bærer meg opp til toppen av trappa og legger meg ned under tak, midt i allfarvei føles det som, for franske turister stimler sammen med det samme.

Etterhvert blir jeg hjulpet inn i tempelet og lagt med foten oppå en tepperull. Her blir jeg plastret og bandasjert og puttet smertestillende i.
Så går det kanskje tre kvarter/femti minutter, jeg vet ikke, har mistet litt track of time etter hvert som tiden går. Linn Maria forteller en håpløs (og flott!) historie med det mål å distrahere meg fra smertekramper og gråt. Tilslutt ringer han som skal få meg til sykehuset, og da blir jeg nok en gang båret på mange forskjellige måter tilbake til hovedinngangen igjen. Her venter en lastebil, og jeg blir kjørt avsted med Gry og Per Ivar som anstand.

Jeg skal innrømme at jeg på dette tidspunktet er litt bekymret. Strøkene vi kjører igjennom er ikke akkurat verdens beste ser det ut til, det er mye skitt og søppel overalt, som nå flyter litt rundt i de store dammene som regnet har forårsaket. Klamrer meg litt til pappas "dette er en del av allmennopplæringa", og forsøker å le av situasjonen. Så kommer en elefant vandrende. Og heldigvis svinger vi snart inn foran et veldig nytt og forseggjort privatsykehus, i samme område som det lokale ADRA-kontoret.

Herfra går det slag i slag. Jeg blir tatt imot med rullestol og åpne armer, kommer rett inn på ER (hihi) hvor legene nærmest står i kø og venter på meg, blir deretter sendt liggende avsted til en rask røntgenundersøkelse, kommer tilbake og venter kanskje ti minutter på at legen skal komme og utelukke brudd men likevel bestemme at jeg trenger en gips, blir gipset to ganger fordi den er for liten første gang mens Gry betaler for krykker og behandling og Per Ivar går rundt og dokumenterer det hele med speilrefleksen.

Tilbake på hotellet er jeg så klart supersliten. Tenker med gru på hvordan det skal gå i morgen tidlig, når vi må være ferdigpakket og frokostklare klokken 0700. Legen sier nemlig at jeg må bruke gips en uke, og med denne halvgipsen tar ting utvilsomt tid; noe jeg helt klart kan skrive under på etter en kveld på krykker i Phnom Penh - som hverken er folketom eller tilpasset mennesker med spesielle behov (les:behov for korte, flate avstander uten søppel-, hull-, ellerhundehindringer).

Det kan med andre ord bli ganske spennende i jungelen de neste to dagene. Mitt eneste håp er at jeg kan få sovet nok, for da skal jeg nok takle hva som helst. Dessuten; jeg har et fantastisk støtteapparat og venner med sterke armer og rygger. Det skal nok gå bra. Jeg prøver i alle fall alt jeg kan å være optimistisk.

PS! De to øverste bildene har jeg lånt av Magdalena. Bare sånn at det ikke blir noe copyright-krøll her.

phnom penh

I dag: Phnom Penh
Hva: Se oss omkring, og blant annet besøke ADRA-kontoret og Toul Sleng Genocide Museum.
Fem fine ting å vite om PP:

• Byen er oppkalt etter en veldig rik dame som levde for lenge siden og het Penh. Hun bodde på en "phnom", som er khmer-ordet for bakketopp. Phnom Penh betyr altså ganske enkelt; Penhs bakketopp.
• Før var Kambodsja en fransk kolonimakt, noe som forklarer hvorfor man finner mye europeisk arkitektur i PP. PP har vært hovedstad siden 1865.
• I 1975 ble hele byen, omtrent to millioner mennesker, jaget bort og ut på landet av Pol Pots Røde Khmer-styrke. PP lå på sett og vis helt øde i nesten fire år før folk begynte å flytte tilbake igjen.
• PP er en av verdens fattigste hovedsteder.
• Landets første og eldste avishus ligger i PP, og trykker den engelskspråklige avisen The Phnom Penh Post annenhver uke.

Bildet er lånt fra NationalGeographic.com

snart

Med en knapp uke igjen før avreise til Bangkok og Phnom Pehn sitter jeg og ser på bilder fra forrige gang jeg var på langtur. Jeg tenker at det er litt pussig hvor forandret jeg er blitt, hvor mye jeg har lest og lært siden da, uten at det egentlig føles som om det er gått noe tid i det hele tatt. Plutselig er vi på vei igjen. Og jeg vet at like plutselig er vi tilbake.

- NY, juni 2007 -